Banner forside, Norsk Polarhistorie
Dramaet skjult i 75 år

Flere generasjoner har levd i den tro at Helmer Hanssen var Roald Amundsens mest betrodde medarbeider i alle år. At Hanssen fikk sparken som skipper på «Maud», ble holdt skjult i 75 år.

Da forfatteren Tor Bomann-Larsen ga ut sin omfattende biografi om Roald Amundsen i 1995, dokumenterte han at sjefen ga sin nære medarbeider sparken. Hanssen viste seg å ikke være kvalifisert for stillingen som fartøysjef, skriver Amundsen i et brev til sin bror.
Bomann-Larsen mener at dagbøkene fra det øvrige mannskapet tyder på at Hanssen ikke hadde en samlende funksjon som skipper. På den annen side kan forklaringen på den «usaklige oppsigelsen» tenkes å ligge mest hos Amundsen og hans autoritære og til dels brutale framferd.

Sørpolfareren som fikk sparken

Han fulgte lojalt alle ordrer fra Roald Amundsen og sto nærmest sjefen i det historiske øyeblikk ved teltet på Sørpolen. Men etter åtte års nært samarbeid fikk han sparken og ble tvunget vekk. Det var Amundsen som ga Helmer Hanssen mulighet til heltedåd og berømmelse. Men det var også Amundsen som kvittet seg med sin trofaste tjener gjennom de mange år i isen.

Av Asbjørn Jaklin

Helmer Hanssen ble født i 1870 og vokste opp på Bjørnskinn ved Risøyhamn i Vesterålen. Bare tolv år gammel var han skårunge under det viktige vinterfisket i Vesterålen. Fram til han fylte 24, jobbet han på foreldrenes gård, og deltok i sesongfiskeriene i Lofoten og i Finnmark.

I 1894 reiste han nordover til Tromsø for å søke jobb på Ishavet. Han fanget hval ved Jan Mayen og Svalbard. Senere ble det selfangst ved Novaja Semlja.

Nansen og en drøm
Idet isfangerne kom hjem til Tromsø etter sesongen i 1896, lå polarskipet «Fram» på havna. På forsamlingsstedet Alfheim var det massevis av folk som hyllet Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen etter den store bragden. I løpet av tre år hadde «Fram» drevet fra Sibirkysten over Polhavet. Nordpolen ble aldri nådd, men dette var likevel en stor sensasjon i samtida.

Sensasjonen gjor inntrykk også på selfanger Hanssen. «Et vell av inntrykk og nye tanker! Kanskje en selv kunde komme på en slik tur!» skrev han i sine memoarer om dette møtet med polarpioneren.

I 1902 fikk han høre at Roald Amundsen skulle ut på en tur til den magnetiske nordpol. Amundsen hadde vært i Tromsø om sommeren og kjøpt den 72 fot store hardangerjakta «Gjøa» av ishavsskipper Hans Christian Johannessen.

Nordvestpassasjen

Helmer Hanssen hadde giftet seg og blitt far. Men det hindret ham ikke fra å legge ut på en risikabel polarferd som på forhånd ble beregnet å ta to eller tre år. Det var apoteker Fritz G. Zapffe i Tromsø, Amundsens medhjelper, som hadde anbefalt ham.

Amundsens plan var dobbel: Han ønsket å utforske den magnetiske nordpol og samtidig bli den første som klarte å forsere de islagte havområdene nord for Canada og Alaska, den såkalte Nordvestpassasjen.

I Godhavn på Grønlands vestkyst tok «Gjøa» inn de siste forsyninger og hunder. I ei bukt på Kong William Land, døpt til «Gjøahavn» av Amundsen, ble skipet liggende i nesten to år.

Magnetisk nordpol
I slutten av mars 1904 dro Roald Amundsen og maskinisten Peder Ristedt på en sledetur mot den magnetiske nordpol. De vendte tilbake i slutten av april måned. Å gå mot det magnetiske punktet hadde vist seg å være vanskelig. På grunn av drivisen er omgivelsene i konstant bevegelse.

I august 1905 var isforholdene slik at «Gjøa» kunne seile videre. I løpet av to ukers vanskelig seilas over ukjente grunner nådde «Gjøa» Kapp Perry der skipet møtte en amerikansk hvalfanger. Resten av farvannet til Beringstredet der Nordvest- og Nordostpassasjen møtes, var nå isfritt. Likevel valgte Amundsen en tredje overvintring, denne gangen ved King's Point. Han begrunnet dette med isforholdene, men det er uklart hva som var den egentlige årsaken. Biografen Bomann-Larsen spør om Amundsen kanskje syntes at to års fravær var for kort tid for et så stort foretagende? Fridtjof Nansen hadde vært borte i tre år på sin store ferd.

Ikke alle var like motivert for en tredje mørk polarvinter. Alle ble imidlertid om bord. 31. mars måtte Helmer Hanssen og det øvrige mannskapet begrave en av sine. Gustav Wiik fikk feber, ble alvorlig syk og døde.

I juli 1906 ga Amundsen ordre om oppbrudd. 31. august nådde «Gjøa» gullgraverbyen Nome der mange nordmenn holdt til.
Hurrarop. Ja, vi elsker. Stor ståhei.

Feiret som helter
Skikkelig ståhei ble det også da panserskipet «Norge» 20. november 1906 brakte Gjøa-mannskapet til Kristiania. For den purunge, selvstendige stat Norge hadde disse polarbragdene en voldsom symbolsk betydning. Derfor ble Gjøa-mennene feiret som store helter i hovedstaden.

Vel hjemme i Tromsø stelte kommunen og Tromsø Skipperforening til fest for Hanssen og den andre tromsøværingen på turen, Anton Lund.

Bedraget
Hjemme fikk Hanssen hilse på sin lille sønn, som for lenge siden har begynt å gå og prate. Mens han arbeidet ved tollboden, korresponderte han med Amundsen som slett ikke hadde tenkt å gi seg med Nordvestpassasjen.

I juni 1910 møtte Helmer Hanssen opp på ny for å være mannskap for polarhelten med den skarpe neseprofilen. Amundsen hadde fått låne «Fram» av den norske stat. Helmer Hanssen stusset over noe av det som ble lastet inn — det passet ikke til en nordpolstur.
Da Amundsen samlet mannskapet på dekk, fikk Hanssen klarhet: Foran et stort kart over Antarktis fortalte Amundsen at han hadde tenkt seg til Sørpolen. Han hadde bedratt både mannskapet og landet med sine forberedelser. Amundsen satset nå på å bli den første på Sørpolen i stedet i et kappløp mot den britiske kaptein Robert Scott.

Den lange sledeturen
Etter seilasen sørover, etablerte Amundsen og hans menn en stor, midlertidig leir på det antarktiske fastlandet.

Det første framstøtet mot Sørpolen ble stoppet av ekstreme værforhold. Midt under den vanskelige oppstigningen til det ekstremt høye sørpolsplatået, brøt det ut åpent munnhuggeri. Sverre Hassel omtalte senere Amundsen som «den krakilske mann» og forundret seg over at han stadig prøvde å få krangler i gang. Høyst merkelig for en sjef og leder som jo nettopp skulle bevare freden og samarbeidet, mente Hassel.
Helmer Hanssen og Oscar Wisting så ut til å innordne seg alle sjefens luner. Ifølge Hassel var de sjefens «knuppegutter».

Polpunktet

Roald Amundsen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, Oscar Wisting. Foto: Norsk Polarinstitutt

14. desember 1911 nådde de Sørpolen. Helmer Hanssen skrev: «Jeg mente at Amundsen selv burde være den første på Sydpolen, så da vi efter beregningene mine bare hadde ca. åtte kilometer igjen, stoppet jeg hundespannet mitt og tok en av hundene ut av seletøiet og lot den løpe ved siden. Så ropte jeg til Amundsen at han måtte komme og løpe foran.
— Hvorfor det, spurte han.
— Jeg kan ikke få hundene til å løpe hvis ingen flyr foran, svarte jeg.
Da vi så hadde gjort unda de åtte kilometrene, ropte jeg til Amundsen at nå måtte vi være på Sørpolen. Alle fire sledene stoppet. Det var et høytidelig øieblikk for oss alle sammen.»
Barhodet foran det norske flagget tok de det berømte bildet ved teltet der Amundsen la igjen brev til kong Haakon og kaptein Scott.

Mot nordøst og bruddet
Hanssen hadde vært med på to store vellykkede ekspedisjoner med «den krakilske mann». Han brevvekslet videre med Amundsen, og i 1917 la den rastløse familiefaren igjen ut på en krevende ekspedisjon. Denne gang var han utnevnt som skipper på den nybygde «Maud».

16. juli stevnet «Maud» ut fra Tromsø. Amundsen ville kopiere og fullføre bragden til sitt store forbilde, Fridtjof Nansen, som lot seg drive over polisen 25 år tidligere. Det eneste som manglet på Nansens ferd, var å nå selve den geografiske nordpol.
«Maud» seilte forbi Novaja Semlja og videre langs nordkysten av Sibir. Men snart ble de tvunget til å overvintre etter at de har passert Asias nordpynt, Kapp Tseljuskin.
Først i september neste år kom de løs av isen. Men før måneden er gått, måtte de søke vinterhavn på ny. De la seg til ved øya Aion, mellom Beringstredet og Nysibirøyene.

Seks måneder
I desember 1919 startet Helmer Hanssen og Oscar Wisting på en lang sledetur til gullgraverbyen Nome i Alaska. Det måtte sendes telegrammer og Tønnessen skulle forlate ekspedisjonen.

Etter 62 dager hadde de tilbakelagt 1166 kilometer og var ved Østkapp. De fortsatte til Anadyr helt øst i Sibir. Seks måneder etter at de dro fra «Maud», 14. juni 1920, var Hanssen og Wisting tilbake ved skipet. De hadde fått Tønnessen fram til sivilisasjonen og Amundsen hadde fått sendt og mottatt sine telegrammer.
Mens de to første ekspedisjonene har vært store suksesser, ble Maud-ferden en fiasko. Skipper Hanssen måtte forlate skuta, og ferden førte også til et brudd mellom Amundsen og Hanssen. Da «Maud» ut på sommeren seilte inn på havna i Nome, forlot Helmer Hanssen skipet.

Det var en måned til han kunne få skyss fra Nome, og Helmer Hanssen slo tida i hjel med gullgraving. Han tjente gode penger, men var likevel lykkelig over å kunne reise hjem med dampskipet «Viktoria».

Stadig lengsel
Ferden med «Maud» satte et punktum for de store, klassiske polarekspedisjoner, både i samfunnet og for Helmer Hanssen. Men hjemme i Tromsø igjen kjente han en «stadig lengsel etter å komme på Ishavet igjen». Han ble tilbudt plass på en ekspedisjon for utforskning av Nordøstlandet på Svalbard i regi av Oxford University. Noen år seinere var han på ny ishavstur, denne gangen med et tysk filmselskap som skulle spille inn film.
Helmer Hanssen forlot tollvesenet i 1928 og ble ansatt som sjøkyndig besiktigelsesmann i skipskontrollen, en stilling han hadde til 1940.
Helmer Hanssen døde i Tromsø i 1956.

Kilder:
Tor Bomann-Larsen: Roald Amundsen. En biografi.
Helmer Hanssen: Gjennem Isbaksen. Atten år med Roald Amundsen.
Tromsø gjennom 10.000 år, bind 3.

Helmer Hanssen

"Jei har i lang tid hat grunn til misfornøielse med H. Han har ikke åpført sei bra. Har blåst i mine fårårdninger å tit å åfte jit ufårskammete svar i alles påhør. Jei jore en gråv feil, både mot ham å mei sell, da jei jore ham til sjipper hær åmbor."
Roald Amundsen med sin spesielle rettskrivning om Helmer Hanssens innsats som skipper på «Maud»


"Tromsøværingen var av en mindre sindig natur. Han hadde ishavsblod i årene, kunne henfalle til egenrådighet og klarte ikke alltid å la de store ord ligge urørt."
Tor-Bomann Larssen om Helmer Hanssen i Roald Amundsen. En biografi.
"I midten av mars måned gikk jeg fra borde i Tromsø for å være hjemme en fjorten dagers tid. Hjemme var det kommet en liten sønn. Det blev å si farvel til gutten og kona og dra ut på en reise som var beregnet å skulle vare i 2 a 3 år, men som kom til å vare i innpå 4 år."
Helmer Hanssen om «familielivet» før han drar ut med «Gjøa» i 1903.
"Helmer Hanssen trivdes i berømmelsens lys, og det er ikke urimelig å anta at han ikke var direkte beskjeden i sin framferd."
Amundsen-biografen Tor Bomann-Larsen til Nordlys 1995.