Banner forside, Norsk Polarhistorie

Matstreiker og Kvinnebåten i 1929

Matstreiker og Kvinnebåten i 1929

Skrevet av Bjørg Evjen

Det var svart av folk på kaia da ”kvinnebåten” nærmet seg ute på fjorden. Forventningen var til å ta og føle på. Vel hadde det vært kvinner i samfunnet tidligere, men det var noen få og blant funksjonærene. Nå skulle endelig arbeiderkvinner komme, noen som kanskje var oppnåelige!

Arbeiderkvinnenes ankomst i mannssamfunnet Longyearbyen i juli 1929 har en spesiell bakgrunnshistorie. Ingeniør Sigurd Westby skrev dagbok fra denne tiden i Longyearbyen. Hans framstilling dag for dag kan fortelle oss om opptakten til episoden på kaia.

Vinteren 1927/28 hadde det vært det en rekke aksjoner i regi av arbeiderne, aksjoner som førte til nedleggelse av arbeidet. I november hadde det vært ett døgns streik mot kokt kveite, i desember demonstrasjonsstreik mot Argentinakjøtt, i februar ett døgns generalstreik mot brød bakt av tysk/amerikansk rugmel og ett døgns streik etter middagspølse. Streiker basert på misnøye med arbeidsforhold eller lønningene, var derimot sjeldne. Noe måtte gjøres for å holde arbeidsinnsatsen oppe, og det var tydelig at en vei å gå, var å gjøre noe med matstellet.

I det vinterisolerte gruvesamfunnet var det en stor utfordring å ha gode nok forsyninger både med hensyn til mengde og kvalitet. Om høsten, før isen la seg og isolerte øygruppa, skulle det settes opp en detaljert liste over alle varene som skulle forbrukes gjennom vinteren, fra oktober til juni, til en arbeidsstokk på flere hundre mann. Forholdene var imidlertid mer sammensatt enn som så.

En grunn til misnøyen med maten var forholdene på spisemessene. Det var unge gutter som serverte og holdt orden, noe de slett ikke var oppdratt til i de dager. Under forhandlinger mellom arbeiderforeninga og ledelsen hadde førstnevnte i juli 1929 igjen kommet inn på spørsmålet om kvinnelige oppvartere ”til avløsning av de ofte temmelig slurvete og udisiplinerte oppvartergutter”, og: ”Systemet skal være prøvet på Bjørnøya og i Kings Bay med ganske godt resultat, sies det. Skjønt om dette sies også ganske andre ting.”

Ledelsen i Longyearbyen var slett ikke sikre på at noen få kvinner i det mannsdominerte samfunnet ville få positive konsekvenser, ”heller negative av en moralsk art”, som det het. Men arbeiderforeninga stod på sitt, og nådde fram. Saken gikk igjennom. Den 7. juli 1929 reiste de første ”pionerpikene” med båt fra Harstad.

Mat

Ute i isødet var maten ekstra viktig for både kropp og sjel:

«Tenk bare å gnaske på en gulrot. Jeg mister nesten pusten med tanken på det»

Fangstmann Knut Hofgårds dagbok 1932-33.
En god kokk var gull verd:

«Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann».

Roald Amundsen om kokken Adolf Lindstrøm i dagboka si, 5. april 1911.

Mange fangstmenn syntes kosten ble mer variert når kvinnenen sto for matstellet:

«min kone har bagt og strævet til Jul. En kvinne jør mer for att det skal være fest og høitid, det er da stor forskjell mot når vi er alene mannfolk.»

Arthur Oxaas' dagbok, 23/12-1937.