Banner forside, Norsk Polarhistorie

Vitenskapsmannen som grunnla norsk polarforskning

Av Vidar Bjørnsen
Henrik Mohn ble født i Bergen 15. mai 1835. I 1852 flyttet han til Christiania for å begynne på universitetet, der eksamen i bergfag ble tatt i 1858. Mohn ble så universitetsstipendiat i astronomi i 1860, og året etter ble han ansatt ved Det astronomiske observatorium. Høsten 1865 holdt han en rekke foredrag om ”Den moderne meteorologi og veirspaadomme”, og oppfatningen av Mohn som den rette mann til å lede en norsk værvarslingstjeneste førte til etableringen av Det norske meteorologiske institutt i 1866. Her var han bestyrer i hele 47 år til han gikk av i 1914.

Samtidig med grunnleggelsen av instituttet, ble det opprettet et eget professorat i meteorologi ved Det Kgl. Fredriks Universitet i Christiania. I en alder av 31 år ble Mohn her utnevnt til verdens første professor i ”ren” meteorologi. Mohn var sentral i utviklingen mot moderne meteorologi, og han grunnla fysisk oseanografi i Norge. Med bakgrunn i disse fagområdene ble han også en viktig støttespiller i fiskeriforskningen fra slutten av 1860-tallet.

Mohn var en internasjonalt kjent meteorolog, han har blitt fremhevet som “the grand old man of European meteorology”. Hans stormstudier tilhørte forskningsfronten fra 1860-tallet. I Det norske meteorologiske institutts stormatlas (1870) analyserte han 43 synoptiske kart over bl.a. luftrykk, temperatur og vanndamp for å systematisere stormenes lovmessigheter. Resultatet ble Mohns cyklon-modell, en nyorientert teoretisk modell for vindens bevegelser. Denne lå nært opp til polarfrontmodellen som Vilhelm Bjerknes og bergensskolens meteorologi ble kjent for nesten femti år senere. Mohns studier ble fulgt opp i boken Om Vind og Veir (1872). Dette var den første fremstillingen av moderne meteorologi, og den ble oversatt til hele åtte språk. I samarbeidet med matematikeren Cato M. Guldberg forsøkte de å forklare atmosfærens bevegelser kvantitativt ut fra hydrodynamikkens og termodynamikkens ligninger. I 1876 og 1880 publiserte de to pionerverk innen dynamisk meteorologi.

For å få innsikt i havets innvirkning på Norges vær og klima igangsatte Mohn den første norske havforskningsekspedisjon, Nordhavsekspedisjonen 1876–78. Her studerte han blant annet koblingen mellom Golfstrømmen, bankenes utstrekning og lufttemperaturen. ”Uden disse Banker”, skrev han, ”skulde vi visselig i Norge have Grønlands klima”. Etter ekspedisjonen ble Nordhavets dybder, temperatur og strømninger (1888) publisert, Mohns oseanografiske hovedverk. Han forklarte tidlig sammenhengen mellom tetthetsfordelingen, havstrømmene og jordrotasjonen.

Mohn fremstår som hovedstrategen bak oppstarten av polarforskningen i Norge. Han samarbeidet nært med nordnorske ishavsskippere i utforskningen av nordområdene, og med Nordhavsekspedisjonen ble han selv en aktiv deltaker i hav- og polarforskningen. Mohn var også sentral i realiseringen av Det første internasjonale polaråret 1882–83, og han organiserte den norske polarstasjonen i Alta som var Norges bidrag til dette forskersamarbeidet.

Det var også Mohns strømteori som satte Fridtjof Nansen på ideen til Fram-ekspedisjonen (1893-1896). Etter at skuta Jeanette ble knust av isen ved De nysibiriske øyer i 1881, dukket vrakgods opp ved østkysten av Grønland tre år etter. I et foredrag i Christiania Vitenskapsselskap i 1884 mente Mohn at levningene var ført dit med en ukjent havstrøm over nordpolområdet. Etter å ha lest om foredraget i Morgenbladet, framsatte Nansen planen om å drive over Nordpolen med polarstrømmen. Mohns rolle kommer fram i Nansens reiseberetning etter Fram-ekspedisjonen: ”Mohn var en av de få som alltid trodde på utførbarheten av planen. Han var en av de siste venner som bød oss farvel da vi forlot Vardø i 1893, og ved et merkelig tilfelle var han den første venn Johansen og jeg møtte da vi tre år efter gikk i land, atter på Vardø”. Det var også Mohn som bearbeidet de meteorologiske observasjonene fra ekspedisjonene til Nansen og Sverdrup og Amundsens sørpolsekspedisjon.

Gjennom sin utforskning og kartlegging var Mohn en sentral aktør i den norske ekspansjonen ut i Norskehavet og Barentshavet fra 1870-tallet. Virksomheten inngikk i politikken med å markere norske interesser i havområdet og på øyene der, og navnsetting var en viktig strategi. Mohn hadde også satt noen navn, han oppkalte et stort område etter en norsk konge. På bakgrunn av informasjon fra nordnorske ishavsskippere konstruerte han i 1872 det første kartet over Kong Karls Land, øygruppen øst for Spitsbergen som svenske, tyske og engelske polarforskere hadde konkurrert om å utforske.

Hensikten med Nordhavsekspedisjonen 1876–78 var å utforske den delen av Nord-Atlanteren som lå nærmest Norge fra Stad opptil Spitsbergen. Etter første tokt kunngjorde Mohn at havet ”for Eftertiden skal bære Navnet ’Det norske Hav’, saavel fordi det siden umindelige Tider har været befaret af vore Sømænd, som fordi den norske Nation nu har overtaget dets videnskabelige Undersøgelse”. Først nå kunne Mohn omdøpe det som tilligere het Nordhavet. Gjennom navnebruken tilegnet han i realiteten Norge et stort havområde. Det nye navnet fikk også en aksept i utlandet. I Encyclopædia Britannica i 1884 omtales ”Norwegian Sea” slik:

The sub-polar regions of the Atlantic lying between the Scandinavian peninsula and Greenland have been in recent years carefully investigated by Norwegian expeditions under Professors Mohn and Sars; and, as the sea immediately to the west of Norway has not hitherto been known by any distinctive name, Mohn has proposed the name of “Norwegian Sea” – a suggestion which has been now generally adopted.

Mohn og Nordhavsekspedisjonen satte også sine spor på Jan Mayen. Sammen med hydrografen Carl F. Wille foretok Mohn en ny kartlegging av øya. I påføringen av stedsnavn var det viktig å få med en norsk storhet: ”Foyns Bræ, efter Capt. Svend Foyn, der var den første Nordmand, som gikk i Spidsen for de Norskes Sælfangst ved Jan Mayen”. Å oppkalle en av den mest synlige isbreen etter fangstmannen Foyn, signaliserte norske næringsinteresser på feltet.

Mohns virksomhet har klare likhetstrekk med Adolf Hoels og Gunnar Isachsens kartlegging og fornorskning av Spitsbergen på begynnelsen av 1900-tallet. Deres forskningspraksis innebar navnsetting som indikerte norsk aktivitet, og flere lokaliteter på Spitsbergen ble etter hvert oppkalt etter nordmenn. Strategien ledet til kravet om norsk suverenitet over øygruppa.

Mohn var en høyt ansett vitenskapsmann. I 1861 ble han tatt opp i det fasjonable Vitenskapsselskapet i Christiania i klassen for matematikk og naturvitenskap. Her var han et spesielt virksomt medlem – som formann og viseformann i den naturvitenskapelige avdeling fra 1869 til 1893, og som selskapets preses og visepreses fra 1896 til 1914. I 1870 ble han innlemmet i Det kgl. norske Videnskabs Selskap i Trondheim. I 1890 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, til kommandør av 2. klasse i 1895 og 1. klasse i 1915. Han var også æresdoktor ved mange universitet og selskap. Hans navn er knyttet til 70 steder i de arktiske områdene. Mohn var en pioner i sine vitenskaper, og han anvendte sin naturkunnskap i byggingen av landet. Den initiativrike professoren spilte slik en fremtredende rolle i moderniseringen i Norge, og han satte sitt preg på norsk nordområdepolitikk.