Banner forside, Norsk Polarhistorie

Fangstmannsjul på Svalbard

Enmannsjul

Opp gjennom tidene har hundrevis av fangstfolk tilbrakt julen i avsidesliggende hytter rundt om på Svalbard. De har for det meste vært to eller flere sammen, men enkelte «huserte» alene. For noen ble julen en tung tid. Andre koste seg og nøt fredfylte dager.

Av Tore Sørensen

Julestemning i «Bjørneborg» på Halvmåneøya. Magnus Ottarsen og Gunnar Knoph (overvintret 1939-40). Foto: Polarmuseet i Tromsø



For Arthur Oxaas i Isbjørnhamna i Hornsund ble det en stusselig jul i 1913. Skrøpelig og kald var hytta han overvintret i, og dårlig med utrustning hadde han med seg. Han hadde vært alene siden han ble satt i land tidlig i september. Julen ble en trist tid. Stilt og ensomt var det, og ikke hadde han noe ekstra å spandere på seg. Det var å tyne i seg det evinnelige isbjørnkjøttet, svart kaffe, brød og margarin – morgen, middag og kveld. Minnene fra hyggelige julefeiringer på Svalbard tidligere, trengte seg på. Oxaas syntes virkelig synd på seg selv nå. Nei, det skulle bli godt å komme seg tilbake til Tromsø igjen. Dette var en dårlig overvintring.

Noen god jul hadde heller ikke Hilmar Nøis da han lå alene i Sassen vinteren 1950–51. Han holdt som vanlig til i sitt kjære «Fredheim». Tett oppunder jul var han uheldig og slet på seg en skade da han skulle kvelve båten for vinteren. Familien fikk ikke det sedvanlige juletelegrammet fra Hilmar dette året. Han våget seg ikke av sted til Longyearbyen og telegrafstasjonen der, og fornuftig var nok det. Han var syk, en ukjent og trasig erfaring for veteranen og hardhausen fra Andøya. Heldigvis fikk han kontakt med folk senere på vinteren, og i slutten av mars ble han hentet av en weasel fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S og brakt til lege. Det ble hjemreise og en lang rekonvalesens. Først sommeren 1955 var han tilbake i Sassen.

Vinteren 1925–26 overvintret Henry Rudi og Håkon Karlsen i Hornsund. De delte fangstterrenget på nordsiden av fjorden mellom seg. Karlsen brukte de ytterste områdene, Rudi holdt til innerst i fjorden. Isbjørnhamna, som lå midt imellom, var det vanlige kontaktpunktet. Men det ble til at de to feiret julen hver for seg. Julaften kom med en nesten andektig stillhet i naturen. Fjorden lå ennå åpen. Hos Rudi var det storvask og bading, baking og steiking; man skulle tro at han ventet storinnrykk av folk. Det ble en vakker høytid for ham, i måneskinn mellom høye fjell. Til middag hadde han rypesteik og hermetisk frukt. Under sengen hadde han en «julesekk» liggende. Den hentet han frem. Som vanlig fikk han sigarer, tobakk og godsaker fra kjøpmannen som hadde ordnet med provianten – ja, og så en flaske likør. Fra dem hjemme var det andre saker, og alt var kjærkomment for en enslig fangstmann. Så brygget Rudi seg en kraftig rødvinstoddy og lot sigarrøyken kveile seg under hyttetaket. Han var herre og konge i en verden han hadde helt for seg selv. Nå var det jul!