Banner forside, Norsk Polarhistorie

Hvem var hvor? - En reise på Spitsbergen vinteren 1917–18

Kongsfjorden – Kings Bay

Vinteren 1917–18. Første verdenskrig går mot slutten. På Spitsbergen ligger den tradisjonsrike norske overvintringsfangsten nede. Men nordmenn er i ferd med å klore seg fast på øygruppen på annet vis. Hvem er på Spitsbergen denne vinteren? Hvor er de? Hva gjør de? Dette skal vi få svar på ved å foreta en reise – og forhåpentligvis lete opp dem alle.

Av Tore Sørensen

Oversiktskart over Svalbard

Vi starter oppe i nordvest, og setter kursen nedover langs kysten. De første overvintrerne finner vi i Kongsfjorden. Her er Kings Bay Kull Comp. A/S i gang med sin første vintersesong i Ny-Ålesund. Gruvebyen ble forresten kalt Brandal City på denne tiden, oppkalt etter sunnmøringen Peter S. Brandal, som var en av Kings Bays grunnleggere. Selskapet ble stiftet i Ålesund 14. desember 1916. Formålet var overtakelse og drift av et kullfelt som interessentskapet Green Harbour Coal Co. hadde okkupert ved Kongsfjorden noen år tidligere. Kings Bay organiserte først sin virksomhet fra Kristiania, men flyttet i 1917 hovedkontoret til Ålesund.

Nå overvintrer 62 personer på stedet. Bergingeniør Berthel A. Sherdahl er driftsbestyrer. Helsetilstanden blant folkene er utmerket; verkslege Hans S. Mathisen har lite å bestille. Fra sommeren 1917 og utover vinteren er det blitt oppført tre boligbrakker for arbeidere, arbeidermesse, kontorer, to lagerbygninger, stall, fjøs, smie og verksted, lokomotivstall, pumpestasjon og dampkraftanlegg for levering av elektrisk lys til leiren. En 2,2 kilometer lang jernbanelinje fra gruveområdet og ned til stranden er anlagt; her går to lokomotiver med vogner. Kullproduksjonen er kommet godt i gang.

Oppbyggingen av gruvebyen gikk med andre ord radig. Men en trådløs telegrafstasjon som Kings Bay hadde anskaffet, kom ikke på plass før vinteren, da britiske myndigheter nektet selskapet å overføre utstyret til Spitsbergen.

Kings Bays historie ble etter hvert preget av årevis med driftsstans og flere stygge gruveulykker. Og som vi vet ble det kroken på døra for kulldriften i Ny-Ålesund etter eksplosjonsulykken i Ester IV-gruven 5. november 1962 der 21 mann omkom. Den lille gruvebyen skaffet seg imidlertid nye bein å stå på – og ble til den internasjonale forskningsbyen vi kjenner i dag.