Banner forside, Norsk Polarhistorie

«The rule of the 40s»

Hundesledekjørere i Alaska hadde en regel some het «the rule of the 40s». Det betydde at man skulle ikke kjøre hundespann hvis det var varmere enn 40 grader Fahrenheit (som tilsvarer 4,4 grader C) og man skulle heller ikke kjøre hundespann når temperaturen ble lavere enn minus 40 grader F (som er minus 40 C). Dette fordi lungene til hundene kan bli skadet ved anstrengelser i ekstreme kulde.

Natten Wild Bill Shannon og hans hundeteam startet løpet i Nenana var temperaturen minus 50 F (dvs minus 45,5 C). Da Shannon kom inn til Campbells’s roadhouse i Minto kl 0300 var det minus 62 F (dvs minus 52,22 C). Han og hundene fikk alvorlige frostskader, men kjøreren  og de minst slitne hundene  fortsatte til Tolovana (35 km) etter et kort opphold i Minto. Flere av hundene som deltok i serumløpet kunne aldri mer stille i hundeløp, noe som sier noe om hvor ekstreme kulde både hundene og kjørerne opplevde under serumløpet.

Hunden Balto

Balto var en av to sledehunder (Togo het den andre) som ble hedret for sin innsats i det såkalte serumløpet i 1925. De var lederhunder i to av de hundespannene som fraktet medisin (serum) til  difterirammede Nome i Alaska, noe som hindret et stort epidemiutbrudd.

Av Helle Goldman

Gunnar Kaasen og hunden Balto. Foto: Brown Brothers

Balto var en sibirsk husky eid av hundekjører og hundeoppdretter Leonhard Seppala.  Seppala som var født i Skibotn og oppvokst på Skjervøy i Troms, emigrerte til Alaska under gullrushet i 1900. Han endte opp som hundekjører og vant mange hundekappløp og ble viden kjent for sin gode måte å håndtere hundene sine.  Seppala startet med hundekjøring og –avl da han fikk 15 hunder som opprinnelig skulle brukes av Roald Amundsen i en arktisk ekspedisjon som ble avlyst.


Balto som var oppkalt etter den samiske polfareren Samuel Balto var svart i pelsen med noen hvite tegninger, og hadde hvite poter.  Seppala fant ikke hunden egnet til å delta i hundeløp eller i avl på grunn av hundens store kroppsbygning, slik at han fikk hunden kastrert i ung alder. Balto ble så brukt til å trekke sleder.


Difteriutbrudd
Et utbrudd av difteri vinteren 1925 truet både innbyggerne i Nome og i de omkringliggende områder. Islagt farvann hindret skipstrafikk til Nome vinterstid, og Nome var isolert. Dette var helt i starten på bushflygning i Alaska, så serumet ble i stedet fraktet med tog fra Anchorage til Nenana, hvor det ble plukket opp av det første av 20 hundespann som skulle fraktet det livsviktige serumet til Nome. Gunnar Kaasen, en nordmann som jobbet for Seppala ble tildelt den nest siste etappen i stafetten fra Bluff til Point Safety. Kaasen kom opprinnelig fra Burfjord i Troms, og hadde emigrert til Alaska for å grave etter gull i 1903. Han slo seg ned i Nome og ble hundekjører.


Serumløp

Geoatlas/Gerd Eng Kielland. Fra boka: Roy Andersen: Redningsmenn og lykkejegere.

Detalj fra tre meter lang tegning om serumløpet i 1925 som ble laget i forbindelse med en utstilling på Norsk Polarinstitutts bibliotek. Tegnet av Kaisa Marja Balto

Kaasen valgte Balto som lederhund for sitt hundespann som besto av 13 hunder. Balto førte hundespannet hele natta i en snøstorm med så sterk vind at hele sleden veltet, og den 9 kilo tunge beholderen med serumet holdt på å bli borte i snøen.  Sikten var lik null, og temperaturen krøp ned mot - 50 grader. I følge boka The Cruellest Miles bestemte helsemyndighetene i Nome at løpet skulle stoppes inntil videre pga ekstreme værforhold. Det ble sendt ut beskjed om at Kaasen etter å ha passert Bluff, skulle stoppe i Solomon inntil uværet var over. Det ble også gitt beskjed til Ed Rohn som skulle ta serumet den siste etappen fra Port Safety inn til Nome om at løpet var stoppet inntil videre. På vei fra Bluff mistet Kaasen veien i stormen, og måtte stole på at hundene fant fram. Ved et uhell passerte de Solomon uten å stoppe, og fikk ikke beskjeden om at løpet var stoppet. Kaasen og hundespannet ankom Port Safety, men Ed Rohn lå og sov etter meldinga om at løpet var innstilt til været ble bedre, så Kaasen og hundespannet fortsatte videre til Nome. Dermed kom  Kaasen og Balto - litt uventet - til Nome med medisinen. Hundespannet hadde da lagt bak seg en distanse på 87 kilometer. 


Det tok bare 5 dager å gjennomføre hele serumløpet. Dette var en  forbløffende prestasjon med tanke på de tøffe  værforholdene, det korte dagslyset, og det til tider vanskelige terrenget. Omtrent 150 sledehunder, av varierende raser deltok i løpet.  Flere av dem døde underveis, og flere av hundekjørerne fikk frostskader. I Nome rakk difterien bare å ta noen få menneskeliv før serumet kom frem, og en alvorlig epidemi ble avverget.


Berømt

Barn utkledd som sledehundene Togo og Balto. Foto: Norsk Polarinstitutt

Balto og Kaasen ble øyeblikkelig berømte etter serumløpet, og ble vist fram i Hollywoodfilmen  ”Baltos løp til Nome” i 1925, som ble fulgt av en turné i USA. Balto var til stede under avdukningen av bronsestatuen av seg selv nær Tisch Children’s Zoo i Central Park i New York. Balto ble møtt av 20.000 mennesker i Madison Square Garden i New York.
Hunden Balto og de andre hundene i hundespannet endte opp i et museum med kuriositeter i Los Angeles, California. Hundene vansmektet der under dårlig forhold, inntil foretningsmannen George Kimble fra Cleveland, Ohio, tilfeldigvis kom over hundene i 1926. Sammen med avisa The Cleveland Plain Dealer lanserte Kimble en kampanje for å redde Balto og de andre sledehundene.  Det ble samlet inn nok penger til å kjøpe dyrene og resten av sine liv tilbrakte de under gode forhold i Brookside dyrehage (som nå heter Cleveland Metroparks Zoo).


Utstoppet

Det er skrevet mange bøker, og laget filmer om hunden Balto. Foto: Norsk Polarinstitutt

Da Balto døde ble hunden utstoppet og gitt til  Cleveland Naturhistoriske Museum. I oktober 1998 ble hunden lånt ut fra Cleveland Naturhistoriske Museum til Anchorage Museum of History and Art. Den utstoppede hunden sørget for rekordhøye besøkstall for museet i Alaska.

I 1995 kom en tegnefilm som var løselig basert på historien om Balto, produsert av Steven Spielbergs studio Ablimation, noe som gjorde historien om serumløpet kjent for nye generasjoner. Det  kom senere to oppfølgere av tegnefilmen.


I desember 2011 lanserte NRK dokumentarfilmen Balto – helten fra Alaska.


Iditarod
Det blir årlig arrangert et hundesledeløp fra Anchorage til Nome for å minnes tidligere bruk av hundespann til å frakte post, folk og varer til avsidesliggende landsbyer og gruvesamfunn i Alaska vinterstid. Iditarodløpet gikk første gang av stabelen i 1973 og en stor del av ruta til løpet følger samme rute som serumløpet i 1925. Dette er verdens tøffeste og lengste hundesledeløp, over 1800 km langt, og har fått navnet etter den fraflyttede gruvebyen Iditarod.


Litteratur:
·    Gay Salisbury and Laney Salisbury: The Cruellest Miles. 2003. New York: Norton & Company
·    Roy Andersen: Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska. 2011. Oslo