Banner forside, Norsk Polarhistorie

Hunden Togo

Skrevet av Helle Goldman, Norsk Polarinstitutt

Togo var en av to lederhunder som ble hedret for sin innsats i det såkalte serumløpet i 1925. Den var lederhunder i ett av de hundespannene som fraktet medisin (serum) til  difterirammede Nome i Alaska, noe som hindret et stort epidemiutbrudd.


Leonhard Seppala og Togo.  Foto: Nord-Troms museum

Togo - en svart, brun og gråspettet sibirsk husky viste allerede i ung alder gode lederegenskaper, og ble lederhund for Leonhard Seppalas hundespann i serumløpet i Alaska.  Seppala som var født i Skibotn og oppvokst på Skjervøy i Troms, emigrerte til Alaska under gullrushet i 1900. Han endte opp som hundekjører og vant mange hundekappløp og ble viden kjent for sin gode måte å håndtere sine hunder. Seppala startet med hundekjøring og –avl da han fikk 15 hunder som opprinnelig skulle brukes av Roald Amundsen i en arktisk ekspedisjon som ble avlyst.


Difteriutbrudd
Et utbrudd av difteri vinteren 1925 truet både innbyggerne i Nome og i de omkringliggende områder. Islagt farvann hindret skipstrafikk til Nome vinterstid, og Nome var isolert. Dette var helt i starten på bushflygning i Alaska, så serumet ble i stedet fraktet med tog fra Anchorage til Nenana, hvor det ble plukket opp av det første av 20 hundespann som skulle fraktet det livsviktige serumet de resterende 1085 km til Nome.


Serumløp
Med Togo som lederhund kjørte Seppala først 274 km fra Nome til Shaktoolik, hvor han plukket opp serumet, og startet tilbaketuren til Nome. Det var ekstremt kaldt, og det blåste kuling. Hundespannet krysset sundet Norton Sound hvor vinden hadde begynt å brekke opp isen. Sikten var så dårlig at Seppala ikke så noe, og måtte stole på at lederhunden Togo førte hundespannet  i riktig retning. De kom trygt inn på den andre siden av sundet og krysset så fjellpasset Little McKinley Mountain, som betydde en stigning på 1500 meter. På turen nedover mot Golovin leverte Seppala serumet videre til Charles Olsen som brakte det videre til Gunnar Kaasen. Gunnar Kaasen  kjørte siste etappen av serumløpet med lederhunden Balto, og de brakte serumet trygt frem til Nome.


Seppalas hundespann kjørte til sammen 420 km fra Nome til Shatoolik og tilbake til Golovin. De brakte serumet over en distanse på 146 km, nesten to ganger lenger enn noe annet hundespann gjorde. På den tida var Togo allerede 12 år, noe som er en anseelig alder for en rase som gjennomsnittelig blir 10 - 14 år gammel.


Det tok bare 5 dager å gjennomføre hele serumløpet. Dette var en  forbløffende prestasjon med tanke på de tøffe  værforholdene, det korte dagslyset, og det til tider vanskelige terrenget. Omtrent 150 sledehunder, av varierende raser deltok i løpet.  Flere av dem døde underveis, og flere av hundekjørerne fikk frostskader. I Nome rakk difterien bare å ta noen få menneskeliv før serumet kom frem, og en alvorlig epidemi ble avverget.


Kennel

Hunden Togo tegnet av Zoe Winther-Hansen.

  Selv om Togo ikke ble så berømt som hunden Balto, kom det store folkemengder for å se Togo og resten av hundespannet da de var på turné i USA i årene etter serumløpet. Togo ble belønnet med en medalje som Roald Amundsen overrakte Togo i Madison Square Garden i New York.


I New England konkurrerte Seppalas hundespann som besto av sibirske huskyer i hundesledeløp og vant med store marginer over hundespann som besto av andre lokale hunderaser. Det resulterte i at sibirske huskyer ble populære, og Seppala etablerte en kennel i Maine hvor hundene fra serumløpet levde sine siste år. Dette var begynnelsen på den sibirske huskyens utbredelse, og mange sibirske huskyer kan spore sine aner tilbake til Togo eller en av de andre sledehundene som deltok i serumløpet. Togo tilbragte sine siste år i kennelen og fikk godt stell til han døde. Togo står i dag utstoppet i et glassmonter der Iditarod løpet startet, på Trail Sled Dog Race Museum i Wasilla, Alaska. Skjelettet til Togo befinner seg på the Peabody Museum of Natural History, Yale University. Det finnes en statue av Togo i Seward Park, i New York, og på Cleveland  Metroparks Zoo.


Togo reddet Seppala
Seppala fortalte en spennende historie om en av de gangene Togo reddet hans liv. Dette skjedde lenge før serumløpet: Seppala og hundespannet krysset Norton Sound da isen begynte å brekke opp. Plutselig stod Seppala og hundespannet på et isflak, og vinden var i ferd med å blåse dem ut mot åpent hav. Seppala løsnet Togo fra seletøyet og kastet han over på fast is. Togo landet trygt på isen, og Seppala kastet et tau etter hunden. Tauet var festet til hundesleden. Togo tok tauet i munnen og dro og dro. Tauet røk. Seppala trodde så alt håp var ute, men Togo hoppet ut i vannet og tok tak i enden av tauet. Han klatret opp på isen og dro til i tauet, og klarte å forsere isflaket i retning Seppala og hundespannet slik at de kunne kjøre i full fart inn til trygt land.


"Jeg hørte ikke til dem som trakk det store lodd i gullgravingen i Alaska. Det får så være. Når alt kommer til alt så har det betydd mer for meg at jeg kom over i hundekjøringen, og at jeg lærte å stelle og omgås med polarhunder. Erfaringen har vist meg at man oppnår ikke topp-prestajoner ved tvang og hard behandling. Gode hunder som kjenner sin herre, forstår hva som forlanges av dem og er alltid villige til å yte sitt ytterste. "

– Leonhard Seppala


Iditarod
Årlig blir det arrangert et hundesledeløp fra Anchorage til Nome for å minnes tidligere bruk av hundespann til å frakte post, folk og varer til avsidesliggende landsbyer og gruvesamfunn i Alaska vinterstid. Iditarodløpet gikk første gang av stabelen i 1973 og en stor del av ruta til løpet følger samme rute som serumløpet i 1925. Dette er verdens tøffeste og lengste hundesledeløp, over 1800 km langt, og har fått navnet etter den fraflyttede gruvebyen Iditarod.

Litteratur:
·   Gay Salisbury and Laney Salisbury: The Cruellest Miles. 2003. New York: Norton & Company
·   Roy Andersen: Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska. 2011. Oslo

I Skibotn står et minnesmerke over Leonhard Seppala. Foto: Ann Kristin Balto

 

I Skibotn står et minnesmerke over Leonhard Seppala. Foto: Ann Kristin Balto

 

Geoatlas/Gerd Eng Kielland. Fra boka: Roy Andersen: Redningsmenn og lykkejegere