Banner forside, Norsk Polarhistorie

Bjørnøya 

Bjørnøya ligger midtveis mellom det norske fastlandet og Spitsbergen og utgjør den sørligste delen av øygruppen Svalbard. Bjørnøya er omgitt av fiskerike, grunne havområder som gir næringsgrunnlag for store bestander av sjøfugl.

Bjørnøya ble oppdaget i 1596. Øyas historie er knyttet til jakt og fangst av hvalross, isbjørn, sel, hval og sjøfugl. De mest omfattende kulturminnene på Bjørnøya finnes på Tunheim på øyas nordøstre hjørne. Her brøt og skipet Bjørnøen AS ut ca. 115 0000 tonn kull i perioden 1916–1925. Anlegget bestod av 25 hus og på det meste overvintret 182 personer. En radiostasjon ble opprettet i 1919, og i 1923 ble det bygd en meteorologisk stasjon på plassen. Tunheim ble imidlertid evakuert og ødelagt av de allierte under 2. verdenskrig.

Bjørnøya er i dag en viktig lokalitet for forskning, og Norsk Polarinstitutt har over mange år forsket på sjøfugl og miljøgifter på øya.  I 2002 ble Bjørnøya fredet som naturreservat. (Kilde: Norsk Polarinstitutt)

Bjørn Øien ble unnfanget på Bjørnøya

Av: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt

"På Bjørnøya fantes det meste. Der var det legekontor uten lege, sykehus uten sykesøster. Videre var det kino uten kinobestyrer, bakeri uten baker, store maskinhaller uten folk, og en "Strandgate" med hus på begge sider, men uten beboere"

Med disse ordene overbeviste Fritz Øien sin kommende kone og svigermor om at Bjørnøya var en flott plass å tilbringe en vinter.  Bjørnøya er en bratt, nesten utilgjengelig øy på 74 ° Nord, som befinner seg  mellom Norge og Svalbard. Været er stort sett dårlig, og øya er ofte innhyllet i tåke. I 1930 fantes det her en bemannet meteorologisk stasjon, en nedlagt gruveby og titusenvis av sjøfugler som hver vinter fløy til varmere strøk.

Fritz Øien fra Tromsø var bestyrer på ishavsstasjonen på Bjørnøya i 1932, og hadde med sin familie på overvintring. Fra venstre: Kokken, Fritz Øien, Margareth Øien, Jens Ewald Øien (bror) og vesle Bjørn Øien. Foto: David Lack, Norsk Polarinstitutts bildearkiv

 

Ønsket seg kone

Foranledningen til at Øien ønsket å reise til Bjørnøya var at bestyreren på den meteorologiske stasjonen var blitt dødssyk, og måtte til fastlandet for å få legehjelp. I all hast måtte derfor en ny bestyrer på plass. Den erfarne Fritz Øien, med flere overvintringer bak seg fra Jan Mayen, fikk tilbudet og hele to timers betenkningstid. Fritz syntes det kunne friste, men helst hvis han kunne få med seg en kone til selskap. Han fikk det travelt de to timene han hadde til rådighet før han eventuelt takket ja til tilbudet.

Kvinner var forbudt på Bjørnøya

Øien måtte først få omgjort Bjørnøen AS’ bestemmelse om at «Kvinners opphold på øya ikke var tillatt». Bestemmelsen gjaldt overvinting, og kom til etter en huskestue noen år tidligere. Ved hjelp av en kjenning og forretningsmann i Tromsø, samt en liten hvit løgn om at Fritz allerede var gift, gikk direktør Roaldkvam i Bjørnøen AS med på at Fritz kunne bringe med seg sin «kone» på overvintring, «til tross for bitre erfaringer fra kvinners opphold på øya tidligere». 

Måtte overbevise «svigermor»

Nå var det om å gjøre å få seg en kone i all hast. Fritz hadde sett seg ut ho Margareth Dalsbø, og la turen innom henne og hennes mor. Da den kommende svigermor fortsatt var skeptisk etter Fritz sine utlegninger om hva som fantes på Bjørnøya, fortsatte han med:

«Det er en stor doktorbolig uten doktor, sykehus uten sykesøster. Jernbane og meget mer, dessuten store fjell av frembrutt kull. Jeg skal nok holde varmen i datteren»

Etter en slik tirade ga mor og datter seg begge over og var smått begeistret for den forestående overvintringa; hvilken fantastisk start på ekteskapet, med bryllupsreise til Bjørnøya, og eventyret som ventet der. Fritz takket så ja til å være bestyrer på værstasjonen, og det ble bryllup i all hast. 

Hard overfart

I oktober 1930 gikk det nygifte paret ombord i skuta «Tromsø», sammen med Egil Lindberg. De tre skulle utgjøre overvintringsekspedisjonen. Det ble en strabasiøs ferd på grunn av det ene uværet som kom feiende etter det andre, og de måtte søke nødhavn på Skjervøy noen dager. Da de ankom Bjørnøya var det uråd å gå inn i Sørhamna – den eneste naturlige havna. I stedet ble det Norskehavna, selv om dønningene var høye også her. De red inn på en dønning mot stranda i en småbåt, og de nygifte ble nær sagt kastet av på ett illeluktende hvalkadaver. Bruden i sin skinnkåpe så «nærmest ut som en våt kråke som nettopp var dratt opp av sjøen», skriver Fritz Øiens i sin beretning fra turen. 

Strabasiøs ferd til stasjonen 

For å komme opp på brinken, måtte de klatre opp den bratte fjellskråninga. Det var isete, og de måtte hugge ut hull for tåspissene. Så startet en lang vandring mot den meteorologiske stasjonen som lå 15 km unna i luftlinje. Underveis stoppet de ved hytta Theodor Lerner hadde bygd i 1896, og så ved Blyhytta, hvor det foregikk blyglansproduksjon, og hvor det til alt overmål befant seg en kvinne som var husholderske der for sommersesongen. Siden drifta skulle legges ned, ble det bestemt at fru Mortensen skulle bli med vår gjeng og ha ansvaret for husholdninga. Hele følget fortsatte så nordover til de nådde ishavsstasjonen i Herwighamna nord på øya.

Bryllupsreisen fikk følger

Etter 13 dager på reise var kone og mann endelig framme på stasjonen som skulle bli deres hjem det neste året. Det ble et nokså ublidt første møte med Bjørnøya for brudeparet på bryllupsreise. Etter dette kunne det bare bli bedre. Så bra ble det at bruden ut på nyåret ble klar over at hun var gravid, og i mai måned, da Margareth var høygravid, ble de bekymret over all isen som fortsatt lå, og hvorvidt Margareth ville komme seg til Tromsø før fødselen satte i gang. Fritz hadde studert meget i den store legeboken han fant på sykehuset uten lege og søstre, og hadde lært seg i teorien hvordan navleknuter skulle bindes og hvor det skulle klippes. Stor var likevel gleden da fartøyet «Sotra» dukket opp i horisonten, og Thor Iversen fra Fiskeridirektoratet snart etter gikk i land. Margareth kom seg til Tromsø, og fødte en sønn – Bjørn Øien ble hans navn. Året etter, i 1932 dro hele familien på ny overvintring, og lille Bjørn var med. Bildet er tatt sommeren 1932 og viser vesle Bjørn sammen med sin far Fritz, sin onkel Jens Ewald Øien og mora Margaret, samt kokken på stasjonen. Til venstre i bakgrunnen ses Administrasjonsboligen på Tunheim hvor ishavsstasjonen lå. 

Kilde: Fritz Øien: «Bryllupsreise til Bjørnøya», Polarboken 1958