Banner forside, Norsk Polarhistorie

British Antarctic Expedition 1898–1900 var den første britiske oppdagelsesreisen i den heroiske gullalder for antarktisutforskning.

Nordmannen Carsten Borchgrevink ledet ekspedisjonen som skulle bli en forløper for de mer berømte ekspedisjonene til Robert Falcon Scott, Ernest Shackleton og Roald Amundsen.

Ekspedisjonen var finansiert av den britiske forleggeren George Newnes. Dette var den største britiske ekspedisjonen siden James Clark Ross sin ekspedisjon i 1840-årene, og britene var opprørt, på grunn av den norske lederen, skipet «Southern Cross» som også var norsk, og at det kun var tre briter av 30 deltakere, resten var norske + en svensk deltaker.

Samer og pingviner i Antarktis

Per Savio på Kapp Adare. Foto: Norsk Polarinstitutts bildearkiv

Av Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt 

En same midt i en koloni med pingviner. Vi skal mer enn hundre år tilbake i tid, til et av verdens mest isolerte kontinenter. På bildet ser vi Per Savio bære vann til den engelske forskningsstasjonen på Kapp Adare i Antarktis. Han skulle senere bli den som satte sin fot lengst sør, en rekord han sammen med ekspedisjonslederen Carsten Borchgrevink og engelskmannen William Colbeck hadde frem til Scott og Shackleton slo rekorden i 1902.

I 1898 la det britiske skipet «Southern Cross» avgårde med kurs mot sør. Målet var Antarktis. Om bord på skipet befant det seg en besetning og et overvintringslag som var ledet av Carsten Borchgrevink fra Christiania. To samer var også med: Per Savio og Ole Must fra Sør-Varanger tilhørte overvintringslaget, - og var hyret med som hundepassere.

Overvintring

Ferden sørover til Antarktis gikk smertefritt. Skipet kastet anker ved Kapp Adare i Rosshavet og to ferdighus fra Strømmen Trævarefabrikk ble satt opp. Dette skulle bli den første ekspedisjon som overvintret på det antarktiske fastland. Ved et uhell kom de to samene til å bli de første som fikk tilbringe natta på kontinentet. Dette skjedde før ekspedisjonen hadde funnet en egnet plass for overvintring. En dag Per Savio og Ole Must var ute med hundene, blåste det opp til storm, og skipet ble nødt til å legge ut mot åpent hav for å ri av stormen. Savio og Must ble værende igjen på land sammen med hundene, noe som gikk bra. I sin beretning roser Borchgrevink de to samene. De passet hundene og seletøyet, og de var utmerkede jegere. De sydde skaller og skinntøy, og "...mer trofaste og hengivne ledsagere enn de to tror jeg ikke noen sjef kunne ønske seg...". Med de andre kom ikke Borchgrevink overens, og ekspedisjonen bar preg av krangling og konflikter.

Pingvinkoloni

På bildet ser vi Per Savio som bærer vann med to kar festet i et åk over skuldrene. Han står omkranset av adéliepingviner, og på Kapp Adare befinner den største kolonien av adéliepingviner i Antarktis. Disse små pingvinene er både sosiale og nysgjerrige dyr. De er ikke redd mennesker og samler seg gjerne der det skjer noe.  I bakgrunnen på bildet ses de to ferdighusene koblet sammen til ett langhus. Stasjonen står fortsatt i dag, og er et internasjonalt kulturminne som ligger i det som er det newzealandske kravområdet. Stasjonen er i dårlig forfatning ettersom den årlig blir utsatt for ekstremt vær, og store mengder pingvinmøkk. Den newzealandske kulturminnestiftelsen Antarctic Heritage Trust er jevnlig i området for å etterse hytta, og for å rense den for pingvinmøkk. 

«Lengst sør»-rekord

Målet med Borchgrevinks ekspedisjonen var å finne den magnetiske sørpol, og om mulig gjøre et fremstøt mot selve polpunktet. Det ble samlet vitenskapelige data, og de tok de første magnetiske observasjoner på fastlandet. På hjemturen med «Southern Cross» seilte de sørover i Rosshavet til de nådde iskanten og oppdaget Hvalbukta. Borchgrevink ville bestige og undersøke isbremmen, og tok med Per Savio og Colbeck på en sledetur med hundespann innover barrieren. Skipet lå forankret ved iskanten, og hadde ordre om å legge ut utstyr og proviant for ett år hvis skipet på grunn av vanskelige isforhold måtte forlate iskanten og de tre som var på sledetur. 

Endnu en gang fremholdt jeg for hver især, at der forelaa en mulighed for, at vi kunne blive nødt til at overvintre endnu et Aar, omendskøndt det var min Hensigt at holde mig saa nær som muligt til min fattede Plan om at vende tilbage til Civilisationen i 1900. 

Carsten Borchgrevinks bok: Nærmest Sydpolen

Borchgrevink, Savio og Colbeck nådde 78° 50' S den 17. februar 1900, og det sørligste punktet til da nådd av mennesker. De returnerte til skipet som heldigvis fortsatt lå for anker ved iskanten. «Southern Cross» ankom Norge i år 1900, og ble en ekspedisjon som fikk lite oppmerksomhet. I Norge ble den sett på som en engelsk ekspedisjon og i England var interessen samlet rundt Robert Falcon Scott og hans ekspedisjon som dro til Antarktis året etter, - i 1901, og som senere skulle slå «lengst sør»-rekorden til Borchgrevink, Savio og Colbeck.

I bildearkivet til Norsk Polarinstitutt finnes 199 bilder fra ekspedisjonen som dokumenterer overfarten til Antarktis, livet på Kapp Adare, samt forskninga som ble gjort i løpet av ekspedisjonen. Se flere bilder fra ekspedisjonen i Norsk Polarinstitutts bildearkiv.

Kilder: Borchgrevink, Carsten: Nærmest Sydpolen, Kristiania 1905.

Les mer:

1898-1900 British Antarctic Expedition: http://www.polarhistorie.no/ekspedisjoner/British%20Antarctic%20Expedition

Per Savio: http://www.polarhistorie.no/personer/Savio%2C%20Per

Men Borchgrevink var først: http://www.riksantikvaren.no/Tema/Polare-kulturminner/Artikkelserie/Men-Borchgrevink-var-foerst