Banner forside, Norsk Polarhistorie

Ekspedisjoner i Arktis

1879 - 1881

Jeanette-ekspedisjonen

av Jan-Tore Berghei

I 1878 kjøpte den amerikanske aviseieren James Gordon Bennett det britiske seilskipet «Pandora», en bark med innebygget dampmotor. Bennett gjendøpte skipet «Jeanette» og ga det over til den amerikanske marinen. Avtalen med marinen inneholdte en en klausul om at løytnanten George Washington DeLong skulle kommandere skipet på en arktisk ekspedisjon, mens Bennett skulle ta seg av alle kostnadene dette involverte. DeLong tok «Jeanette» hjem til statene, hvor skipet ble ombygd med hensyn til en tilværelse i Arktis og navigering i is.


Bennett ønsket seg et forsøk på å nå polpunktet, og planen var å nå Nordpolen i det man trodde var åpent hav på innsiden av det arktiske isbeltet. Denne planen ble muligens inspirert av den tyske geografen August Petermann, som trodde at havstrømmer varmet opp dette polhavet. Ifølge Petermann fantes det et muligens et varmt kontinent på polpunktet, med et yrende dyreliv.

Beringstredet

I juli 1879 seilte «Jeanette» til Beringstredet med en besetning av marineoffiserer og vervede menn, samt flere sivile spesialister. I september det samme året frøs «Jeanette» fast i isen. De skulle sitte fastlåst helt til juni 1881, nesten to år senere. I løpet av denne tiden samlet DeLongs ekspedisjon inn vitenskapelig data, foretok en innsamling av arktisk dyreliv, og jaktet på både sel og isbjørn. DeLongs planlegging og arbeidet til kirurgen James M. Abler klarte å holde mannskapet ved god helse, og skipet holdte seg også godt, til tross for en del lekkasjer. De oppdaget og la krav på tre øyer på vegne av hjemlandet. Disse øyene fikk i ettertid navnet DeLong-øyene, oppkalt etter oppdageren.

Letingen etter DeLong

Etterhvert som tiden gikk ble de amerikanske myndighetene og det internasjonale polarmiljøet bekymret for «Jeanette», og man begynte å planlegge flere unnsetningsekspedisjoner. Den amerikanske marinen gikk til innkjøp av et nytt skip, «Mary and Helen», og døpte det «Rodgers» etter en av admiralene i marinen. Løytnant Robert M. Berry skulle lede letingen etter «Jeanette», og seilte fra San Fransisco den 16. juni 1881.

«Rodgers» nådde Sibir og utforsket Wrangeløya uten å hverken finne DeLong eller høre noe nytt om skipets skjebne. Den 30. november brøt det ut en brann på Berrys skip, og «Rodgers» var ikke til å redde. Berry bestemte seg for å fortsette søket langs kysten, og satte også igjen et mannskap på seks for å fortsette søket i løpet av vinteren.

Enda et skip ble sendt for å lete etter DeLong. Denne gangen i havet mellom Grønland, Island, Spitsbergen og Norskekysten. Dampskipet «Alliance» ble beordret til dette søket, og arbeidet ble ledet av Kommandør George H. Wadleigh. Skipet forlot Hampton Roads den 16. juni 1881 for å begynne letingen, men returnerte til New York den 11. november samme år uten resultater.

En sjanse?

Den 10. juni 1881 åpnet isen seg, og mannskapet på «Jeanette» øynet et håp om å komme seg ut til åpent hav. Den 12. juni lukket derimot isen seg igjen, og skipet ble knust av ismassene og sank etterhvert i dypet. Mannskapet hadde klart å berge tre livbåter ut av skipet, og reddet seg selv og deler av forsyningene og utstyret.

Etter et par dagers hvile satte mannskapet ut på en lang og farefull hjemreise. De var fremdeles fanget i isen, og ble nødt til å dra båtene til åpent hav. De tre båtene forsøkte å nå Sibir og deltaet til elven Lena. I juli nådde de Bennettøya, et godt stykke fra fastland. De tok seg deretter sørover til De ny-sibirske øyer, og nådde øyene Kotelnoi and Simonoski tidlig i september. Den 12. september forsvant den ene båten i en storm, og ble aldri funnet igjen. De to andre båtene tok seg ned til deltaet, men kom seg i land på to vidt forskjellige steder.

DeLongs båt

Båten som DeLong ledet nådde fastlandet den 17. september 1881. Preget av frostbitt og sult forsøkte de utmattete mennene å ta seg sørover i håp om å finne lokalbefolkningen. Den 6. oktober døde to av mennene, og tre dager senere ble to av mannskapet sendt for å hente hjelp. Den 17. oktober døde enda en av utmattelse og sult. To dager senere fant de en leirplass, og dette ble deres siste hvilested. DeLong selv døde av sult i Jakutsk-villmarken, sammen med mesteparten av mannskapet sitt i månedene oktober og november 1881. DeLongs siste dagboknotat er fra den 30. oktober 1881. Kun de som ble sendt ut etter hjelp overlevde.

Melvilles båt

Mannskapet på den tredje båten, ledet av løytnanten George W. Melville, møtte noen lokale innbyggere og ble reddet. De fleste slet med frostbitt, men de forsøkte likevel å ta seg til den nærmeste russiske bebyggelsen, Belun. Dette klarte de ikke, men de fikk sendt avgårde en beskjed til den russiske kommandanten på stedet, hvor de spurte om transport. Den 29. oktober mottok de nyheter om at Nindemann og Noros var på tur til Belun, og Melville mottok et notat hvor Nindemann ba om hjelp til å finne DeLongs mannskap. Melville skaffet til veie et hundelag, og kom seg til Belun. Her fant han de to i dårlig forfatning. Etter å ha mottatt deres rapport fra ferden returnerte han til sine egne, hvor han ga ordre om at de skulle komme seg til Jakutsk.

Melville fortsatte letingen

Melville selv dro ut for å finne DeLong, og kom seg til nordsiden av elvedeltaet, hvor den første båten hadde gått i land. Han var utslitt, og slet med både kulden og matmangel. Her fant han loggbøkene fra skipet og en del andre ting som hadde blitt lagt igjen, men fant ikke DeLong og resten av mannskapet. Han fortsatte søket i tre uker, men kom frem til at DeLong enten hadde omkommet eller blitt funnet av lokalbefolkningen.

Han returnerte til Belun, men ingen hadde hørt fra DeLong. Nå var han sikker på at de hadde omkommet, og bestemte seg for å utsette søket til våren. Han tok resten av mannskapet til Jakutsk, hvor han mottok ordre fra statene om å sikre seg en ny båt og sende de syke og forfrosne sørover til et bedre klima. Løytnant Danenhower ble sendt til Irkutsk med resten av mannskapet og det som Melville hadde funnet ved deltaet. Her søkte Danenhower om lov til å lete etter båten som hadde forsvunnet i stormen, men ble beordret hjem.

Melville fortsatte søket etter DeLong utpå våren, og i mars 1882 fant han endelig levningene. Han gravla dem, og satte ut for å finne den tredje båten. De lette langs kysten i flere uker, men dette skulle ikke føre til noen resultater. Melville og mannskapet hans returnerte til Jakutsk og reiste deretter videre til Irkutsk, hvor de den 5. juli fikk lov til å reise hjem. Mannskapet på den forsvunnede tredje båten ble aldri funnet.

George W. Melville fikk Kongressens gullmedalje for sitt heltemot, og skrev boken In the Lena Delta om sine erfaringer. Han returnerte til Arktis med skipet «Thetis», som ble sendt ut for å redde nok en ekspedisjon som hadde forsvunnet – Adolphus W. Greelys Lady Franklin Bay Expedition, som ble funnet i 1884.

 

En økt forståelse, tragedie til tross

Kroppen til DeLong ble ført tilbake til USA i 1884 for en ordentlig begravelse. Av de trettitre medlemmene av ekspedisjonen hadde nitten omkommet. Selv om George Washington DeLongs ekspedisjon endte i tragedie, bidro den til å øke forståelsen av Arktis.

I ettertid ble vrakrester fra skipet «Jeanette» funnet på Grønland, noe som fikk de norske polarforskerne Henrik Mohn og Fridtjof Nansen til å tro at det fantes en havstrøm under polisen. Dette skulle komme til å direkte inspirere den første Framekspedisjonen, som for alvor plasserte Norge i fronten av den internasjonale polarforskningen. Tragedien til «Jeanette»-ekspedisjonen bidro også sterkt til at teorien om varme havstrømmer og et åpent hav ved polpunktet ble forkastet.