Banner forside, Norsk Polarhistorie
Vær varsom:
  • Gå ikke utenfor bebyggelsen uten våpen for isbjørnsikring. Anbefalte grenser er innover i Longyeardalen, ved veis ende i Nybyen/Huset, ved første hundegård på vei innover Adventdalen og ved flyplassen. På vinteren anbefales det ikke å gå lengre enn til Bykaia uten isbjørnsikring.
  • Det er vanlig å ta av seg skoene inne, også i en del offentlige bygninger.
  • Hold god avstand til reinsdyrene som gresser mellom hus og nær veier.
  • Installasjoner etter tidligere tiders gruvedrift er fredete kulturminner, eksempelvis taubanebukker, gruveinnganger og bygninger.


Longyearbyen

Tekst: Gunn Sissel Jaklin, Norsk Polarinstitutt
Avsnittet om Historie er fra Cruisehåndbok for Svalbard

Foto: Norsk Polarinstitutt

Longyearbyen er oppkalt etter amerikaneren John Munro Longyear som kjøpte norske kullfelt vest for Adventfjorden i 1904. To år senere ble det første huset bygd av American Arctic Coal Company på stedet som fikk navnet Longyear City. I løpet av årene har det kommet til flere større og mindre typer næringsvirksomheter, og spesielt har turisme, utdannelse og forskning hatt stor vekst de siste årene.

Befolkning

Bolighus. Foto: Norsk Polarinstitutt

Longyearbyen er ikke et livsløpssamfunn, men familier er likevel velkomnen til å bosette seg. Kvinner utgjør 40 prosent av befolkningen (på fastlandet 50 prosent) og 75 prosent av befolkningen er i alderen 20 til 60 år (på fastlandet 55 prosent). Hele 26 forskjellige nasjonaliteter er representert. De utenlandske innbyggerne utgjør 13 prosent av Longyearbyens befolkning på omkring 2000 innbyggere (2007). Thailand utgjør den største utenlandske folkegruppen.

Norsk Polarinstitutt
I 1906 ble de første bygningene i Longyearbyen satt opp. I samme periode ble den første vitenskapelige ekspedisjonen til Svalbard gjennomført. Ekspedisjonen var finansiert av Prinsen av Monaco, og førte etter hvert til etableringen av Norsk Polarinstitutt. Instituttet er en videreføring av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser som ble etablert i 1928, og som hadde til oppgave å kartlegge hav- og landområder og drive geologiske undersøkelser i Arktis. Store deler av Svalbard var allerede kartlagt før 1928. Nye og bedre metoder, samt et uttalt ønske fra gruveindustrien gjorde det aktuelt å utarbeide kart av bedre kvalitet. Flyfotografering av Svalbard ble tatt i bruk sommeren 1936 og resulterte i bedre kart til bruk for gruveindustrien.

Åpningen av flyplassen i Longyearbyen i 1975 gjorde det lettere for forskere og andre å besøke øyriket. Norsk Polarinstitutt etablerte seg med kontor, lager og base for feltoperasjoner i hangaren. I 1980 flyttet instituttet til Næringsbygget, mens utstyret og basen for feltoperasjoner ble igjen på flyplassen. I 2006 ble Svalbardavdelingen samlet under ett tak i Forskningsparken.

Forskning og teknologi
Studenter fra hele verden kommer til Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) for å studere. UNIS fokuserer på arktisk forskning innen fagene biologi, geologi, geofysikk og teknologi.

Flere av forskerne ved Norsk Polarinstitutt er forelesere ved UNIS, og de to institusjonene samarbeider med logistikk og service for feltekspedisjoner. Polarinstituttet i Longyearbyen forsker blant annet på fjellrev, svalbardrein og sjøfugl.
Svalbard er godt egnet for å drive polar satellittovervåkning. På SvalSat, som drives av Kongsberg Satellite Services, mottas satellittdata fra polarområdene 14 ganger i døgnet. Disse dataene inneholder viktig klimainformasjon som kan gi indikasjoner på globale klimautfordringer.

Historie
Opptakten til kulldriften i Longyearbyen startet i 1900 da kullfeltene i Longyeardalen ble okkupert av forretningsfolk fra Trondheim. Disse dannet Kullkompagniet Trondhjem-Spitsbergen. Selskapet torde aldri virkelig å satse på kulldriften og ganske snart så de seg om etter kjøpere av kullfeltene.

I 1905 ble det inngått en avtale om salg til de amerikanske forretningsmennene John Munro Longyear og Frederick Ayer som etablerte The Arctic Coal Company (ACC) i 1906. Selskapet utviklet og drev gruva, og et lite gruvesamfunn vokste etter hvert fram rundt bergverket. Samfunnet fikk navnet Longyear City. I dette samfunnet var noen få hundre mennesker i arbeid på årsbasis. Gruvearbeiderne ble rekruttert fra Norge og Sverige mens funksjonærene ofte var fra England eller USA. Samfunnet under ACCs drift var preget av misnøye og uro, noe som ofte resulterte i streiker. Levevilkårene var primitive, hygienen var dårlig grunnet knappe vannressurser og maten var dårlig. Spesielt var det ille med matstellet om våren før de nye forsyningene kom med første båt. Men arbeiderne holdt ut fordi lønnen var meget god.

ACC drev gruva fram til 1915, en periode som senere er kalt «amerikanertiden». I 1916 ble ACC og alle de amerikanske eiendommene solgt til norske interesser som stiftet Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK). Stedet fikk navnet Longyearbyen. Vinteren etter var omtrent 180 mann i arbeid i gruvene i Longyearbyen. Sammen med dem overvintret også noen kvinner og barn. Fram mot 1920 økte antallet ansatte i gruvene.

Utover 1900-tallet ble det lille gruvesamfunnet i Longyearbyen i det store og hele styrt og drevet av det private SNSK som en «company town». Samfunnet som vokste fram var ikke bygd opp som et familiesamfunn, men som et mannssamfunn der arbeiderne bodde i brakker. For det store flertallet av ansatte var familien igjen på fastlandet. Dette kunne være tungt for mange. Makt og myndighetsutøvelse lå hos ledelsen i selskapet. De styrte ikke bare arbeidet med å utvinne ressursene, men også boligpolitikken, forsyningene og kommunikasjonen.

Det var først på 1960-tallet at kravene om modernisering og normalisering begynte å melde seg. På 1970-tallet overtok den norske stat aksjene i selskapet og innledet en aktiv svalbardpolitikk. Staten overtok styringen i Longyearbyen, som skulle utvikle seg til å bli et familiesamfunn på lik linje med andre bygder i Norge.

I 1975 åpnet flyplassen og dermed muligheten for helårs kommunikasjon med omverdenen. Dette var også et steg på veien mot en normalisering av samfunnet. Med flyene kom aviser, ferskvarer, slekt og venner. Siden 1975 har Longyearbyen gjennomgått relativt dramatiske endringer. Fra å være et utpreget mannssamfunn er det i dag et familiesamfunn, selv om mennene fortsatt er i flertall. Fra å bo i familieboliger bygget av bedriften, er det i dag mulig å bygge private boliger. I 2001 ble normaliseringsprosessen videreført med innføringen av lokaldemokrati og politiske valg.

Fram til 1990 var Longyearbyen en utpreget gruveby. I dag er kulldriften ikke like enerådende som tidligere. Stedet har utviklet seg til en plass med et variert næringsliv der også reiseliv, forskning og høyere utdanning er blant grunnpilarene i samfunnet.

I Longyearbyen og nærmeste omegn er det i dag bevart rester av kullgruveanleggene fra amerikanertiden og framover. Det meste stammer imidlertid fra tiden etter annen verdenskrig. Daganlegg og transportsystemer (taubanebukker, strammestasjoner, vinkelstasjoner) etter nedlagt gruvedrift preger hele kulturmiljøet i Longyearbyen, ut til Hotellneset og Adventdalen.

Anleggene har stor opplevelsesverdi og er avgjørende for Longyearbyens identitet og for stedet som kulturmiljø.

Kilder:
Longyearbyen, NP faktaark; Polarboken 1997-98; Stedsnavn på Svalbard, NP Rapportserie 2003; Samfunns- og næringsutvikling på Svalbard 1991-2005, Longyearbyen lokalstyre; Svalbards jubileumsmagasin 2006, Thor B. Arlov: Svalbards historie 2. utg. 2003; Svalbardposten; Birger Amundsen, Svarthvitt 2001
www.spacecentre.no; www.esa.int; www.unis.no; www.lokalstyre.no